Kunst, informasjon, paranoia
av Ina Blom

Paranoia strikes deep in the heartland
But I think it’s all overdone
Exaggerating this, exaggerating that
They don’t have no fun

Dette er Paul Simons stemme, ca. 1975,  en Paul Simon som her spiller en avslappet slackertype som oppfordrer alle post-Watergate-paranoikerne der ute til å ta det helt med ro.  De bedagelige bluesharmoniene understreker oppfordringen. Dette er rockens særegne form for realisme, en estetikk tilpasset alle dem som nekter å trekke store konklusjoner ut fra små detaljer, alle dem som hevder at ting som regel er slik de ser ut til å være, hverken bedre eller verre.

Og hva hvis man, mot rock-realismen, mot den utstuderte amerikanske kulheten som forvandles til besk parodi mot slutten av Simons sang, påstod at det også finnes en paranoiaestetikk – hvordan ville den se ut? Den ville kanskje se ut som arbeidene til Gardar Eide Einarsson: uforståelige tegn og logoer på monokrome malerier, snutter av fjernsynsnyheter som surrer og går på en monitor, merkverdig selvutslettende møbeldesign,  idiotiske fraser snappet opp herfra og derfra, fra dypet av en obskur webside eller fra en eller annen instruksjonsmanual. Ingen fargebruk, ingen åpenbar demonstrasjon av teknisk ferdighet, faktisk svært lite av noe som helst  ....  mindre en opplevelse enn en irritasjonsfaktor, noe som gnager litt i utkanten av bevisstheten. Slik utløses tilskuerparanoia. Det hele kunne selvsagt være nok et tilfelle av ”what you see is what you get”  - og gudene skal vite at den moderne kunsten har forberedt oss på den typen opplevelser. Men likevel har man en snikende mistanke om at alle disse tilsynelatende ubetydelige småsnuttene
virkelig betyr noe, at det – i en eller annen større kontekst – finnes et undergrunnspublikum som leser disse tingene som faktiske tegn, døråpnere til en kompleks og tettpakket  alternativ virkelighet. Det er bare det at du ikke er blant de informerte. Slik tenker man, på innsiden av den småsprø kunstverdenen der mangel på informasjon på én og samme tid både feires og fordømmes, der én persons sublime tvetydighet er en annen persons mistanke om ”hype” og bløff, om halvkorrupte ekspertsammensvergelser. Gardar Eide Einarssons verk tar deg rett inn i denne sosiale sfæren.

Med dette som utgangspunkt spiller det i siste instans liten rolle om alle disse tingene egentlig betyr noe eller ikke. Men Einarssons paranoiaestetikk er like fullt et slags dobbeltspill. Idet den utløser paranoia hos tilskueren og hos et publikum som ikke vet, viser den samtidig til et annet paranoid system: Paranoiaen til dem som tror de vet og som organiserer sine mer eller mindre hemmelige eller ulovlige innsikter og kommunikasjonsformer mot en eller annen overvåkende overmakt hvis ønske om total kontroll bare kan oppfylles gjennom systematisk innsamling og organisering av informasjon. For begge parter gjelder regelen om at ingen detalj er for liten, ingen snutter for ubetydelige. Kort sagt er det ingen ting som ikke er et tegn. Informasjon finnes overalt. Gjennom sin spesielle bruk av 60- og 70-tallets konseptkunst, kobler Gardar Eide Einarsson seg dermed til en lite omtalt understrøm i denne kunstformen. Fokuset på informasjonssystemer og kvasibyråkratiske kommunikasjonsformer førte til at  konseptkunsten ble karakterisert som ”administrasjonsestetikk”: den ble fremfor alt forstått  som en form for kunst som var som skreddersydd til den ekspanderende klassen av funksjonærer og administratorer i etterkrigstiden.1 Og slik var det antagelig også  – rent bortsett de tilfellene der bruken av kvasibyråkratiske former rett og slett var det estetiske uttrykket til en motkulturell undergrunn som ofte mimet de maktstrukturene den bekjempet, om enn på en høyst tvetydig måte. I disse tilfellene ble administrasjonsestetikken praktisk talt forvandlet til en administrasjonserotikk ... og det mest treffende man kan si om Einarssons kunst, er antagelig at den spiller på den politiske paranoiaens kaotiske erotikk på en lignende måte.

Last ned teksten som pdf


1. Benjamin Buchloh, ”Conceptual Art 1962-1969: From the Aesthetics of Administration to the Critique of Institutions, i October 55, Winter 1990, ss. 141-142