Gardar Eide Einarsson – Power Has a Fragrance
av Gunnar B. Kvaran

I Gardar Eide Einarssons univers er det mange parallelle virkeligheter. Minst to motsetningsfylte, om enn produktive, tendenser ser umiddelbart ut til å stå på spill. Den første representerer det virtuose aspektet som relateres til det uskarpe og utydelige, som tåkelegger arbeidene hans og introduserer noe gåtefullt, mørkt og dystert. Her iscenesetter kunstneren en novellistisk sfumato og en overhengende stemning av usikkerhet og mørk melankoli. Ord og bilder virvler opp en mengde konnotasjoner til begreper som ”suspendert”, ”hukommelsesglimt”, ”vertigoer”, ”flyktige møter” og ”ukjente territorier”. Den andre tendensen fremkaller en helt annen narrativ. Omgivelsene er her den klarsyntes, etterforskerens; de er detaljerte, tydelige og besettende. De søker etter presise referansepunkter og vilkårlige detaljer og setter instruksjonsmanualer og politihåndbøker opp mot merker som bæres av soldater i Irak, bar- og restaurantskilt, bilder av kodede fangetatoveringer og et foto av en velkjent narkotikalanger. Samlet står de imot det inntrykk av anonymitet og fjernhet som ellers antydes. Resultatet er et truende miljø som på samme tid er tvetydig og hyper-realistisk. På den ene siden er vi vitne til en abstraksjons uklarhet, en stille storm i et Robert Motherwell-maleri eller en geometrisk rytme i en Ellsworth Kelly-komposisjon. På den andre siden opplever vi en følelse av presisjon på linje med den man finner i en immigrasjonsmanual.

Foreningen av disse tendensene og narrativene, som kan betegnes som GEE-ismens DNA, er både foruroligende og fascinerende.  Denne doble sammenføyningen gir oss en fornøyelig déjà-vu-opplevelse og inntrykket av at vi igjen og igjen lander på en nærmest identisk lesning av ellers motstridende arbeider. Vi opplever en følelse av foruroligende og ubehagelig fryd, og har en bestemt fornemmelse av at vi blir oppslukt av kunstnerens univers. Magien oppstår hver gang vi konfronteres med verkene – som her i denne utstillingen. Den er både en konstellasjon av individuelle arbeider og et enkeltstående, flytende verk. Den kumulative effekten handler om å frembringe følelsen av at det ikke finnes noen fremtid, bare en stadig viktigere, flerdimensjonal fortid som betrakteren utløser når han/hun opplever utstillingen.

”Power Has a Fragrance” i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst består av en samling arbeider som hver i seg refererer til forskjellige sfærer og samfunn: meksikansk, amerikansk, norsk og japansk, for å nevne noen. Det er en eklektisk collage, en fiksjon, et resymé av individuelle og kollektive verdener. Grå, rustfrie stålmonokromer er på samme tid malerier, vegger og arkitektur; trafikk-kjegler fra Tokyo er skulpturer som både begrenser og veileder trafikken, flyten i rommet; en amerikansk politikølle er autoritetstegn enten den hjelper eller mishandler; Oklahoma-bomberens kart over tønnene på lastebilen blir et geometrisk maleri. Vi ser også speil som faktisk er ”selvmordsspeil” fra undergrunnsstasjoner i Tokyo; bokomslag som er blåst opp til geometriske malerier; en logo/skulptur fra en bar i Mexico, en spraymalt ”fuck pigs”-tag på en amerikansk politibil; et fagforeningsprotestflagg fra 1920-årene, et bilde av en meksikansk narkokonge; en utførlig liste over bilbombenes historie; og en speilblank Time Magazine-forside som viser ”årets ansikt”. Betrakteren vandrer gjennom en parade av tilbakeblikk og topografiske digresjoner. Museet selv blir en metafor for et kaleidoskopisk ”byrom” – Berlin? Tokyo? Oslo? New York? – og kanskje til og med en beskrivelse av et nåtidshelvete.

Finnes det en handling? I grunnen ikke. Og det ville ikke ha spilt noen rolle heller. Det handler mer om fragmenter og tvetydige tegn fra mange historier som fortelles samtidig, og der forskjellige figurer og hendelser dukker opp og finner sted uavhengig av hverandre. I Einarssons univers finnes en forteller (kunstneren selv), som ofte innbyr til inntrykket av en fiksjon i fiksjonen. Som historiefortelleren er han vanskelig å begripe eller bestemme. Han inntar nærmest rollen som betrakter, som uvegerlig har en viss avstand til stoffet, de ubearbeidede referansebildene. Til syvende og sist bidrar dette til å øke det generelle inntrykk av usikkerhet – av en nåtid som glipper unna uten noen fremtid og som bare etterlater et uavbrutt gjensyn med fortiden. Ubehag på sitt aller mest virtuose.

Det finnes en bak-kulissene-mekanisme, eller et rammeverk, som forener elementene som til sammen utgjør illusjonen om Einarsson-ismen. Kunstneren benytter readymade-bilder og objekter og anvender kunsthistoriske stilarter som Geometrisk Abstraksjon, Minimalisme, Pop og Appropriasjonskunst og oppnår derved en sammensmelting av estetikk, politikk og sosiale diskurser. Han filtrerer, flytter og fortolker på nytt sitt kildemateriale og oppnår et enhetlig språk og en unik estetikk med sterke referanser til sort/hvite mediebilder fra 1950- og 60-årene. I hans oeuvre dominerer sort i komposisjonene – noen ganger en skinnende sort, andre ganger en matt. I Einarssons arbeider er sort i økende grad en ”figure de style” – en GEE-sort.

Skjønt alle Einarssons arbeider er forankret med en distinkt retning, får de et fascinerende flertydig særpreg når man opplever dem. Det skjer ting mellom arbeidene, som om kunstneren har gitt oss et konseptuelt ingenmannsland, en dramaturgi der ingenting ser ut til å eksistere. Her er det tvetydigheten og fluxen oppstår. Einarssons kunst befinner seg alltid på grensen av å være noe annet enn det det i realiteten er. En perpetuell følelse av forflytning og flyktighet blir skapt mellom det abstrakte og det figurative: det finnes semiotiske malerier hvor geometriske former kan se ut som de er en del av et Frank Stella-lerret, men som faktisk stammer fra japansk kriminalkodeks. På samme måte er det noe uavklart mellom virkeligheten og estetikken, der hvor det virkelige ved et bilde motsetter seg ”kulheten”, mellom individuelle og kollektive interesser, frykt og vold, rettferdighet og urettferdighet, stillstand og semantiske brudd, kritisk distanse og personlig engasjement, fascinasjon og kritisk bedømming, det lokale og det globale, og endelig mellom kunstnerens tilstedeværelse eller fravær.

Innenfor disse altomfattende og konstant bevegelige meningslagene blir oeuvren som en helhet mer meningsfull enn enkeltstående verk. Konteksten trer inn som en hypertekstkopling og blir en metafor for sosiale forhold. Han aspirerer mot å representere verden (eller en verden i verdenen) som et pågående ekvilibrium av sosiale, kulturelle og økonomiske krefter. I denne sammenhengen blir begrepet makt en viktig drivkraft. ”Power Has a Fragrance” er en poetisk, surrealistisk og ”kul” tittel. Vi er vitne til en manøver mot tvetydighet og usikkerhet som, selvfølgelig, til syvende og sist er en kunstners privilegium og styrke.

Last ned teksten som pdf