|
Punkter til rapport om DATA-ist forbundets 5. dokumentutgravning i NWC, høsten 2111 av Sjón
1. Da stormen ga seg, like plutselig som den begynte, hadde den pisket den store byen med regn i tohundreogtretti netter og tohundreogtretti dager.
2. Vi ventet til etter lunsj for å se hva som skjedde, men da våget vi oss opp av undergrunnen som hadde vært vårt oppholdssted mens uværet drev forbi. Vi delte oss opp i grupper og bega oss ut i dagen i fire tremanns letekorps som skulle undersøke hver sin del av byen.
3. Ved første undersøkelse var byen ikke blitt utsatt for annen skade enn den som kunne sees med det blotte øye: Alle løse gjenstander hadde blåst ut på havet eller samlet seg opp i hauger på små plasser og i passasjer. Alle skilt med butikkers navn og reklame var falt ned og hadde gått i stykker, bildene var blitt flådd av dem i hele stykker, men på enkelte steder satt det igjen fargerike biter i limet.
4. Det var på den femte dagen at omfanget av ødeleggelsene gikk opp for oss. Foruten de skader som før er nevnt, hadde vinduene i hvert eneste hus blitt smadret og vinden hadde feid alle løse ting ut av værelsene og oppholdsstedene deres. Det virket som om det i byen ikke lenger fantes noen visuelle eksempler på livet som var blitt levd der eller livet som dens innbyggere hadde drømt om å leve. Det samme gjaldt skriftlig materiale og inskripsjoner som kunne gitt oss en pekepinn om stedets kultur, alt var borte som offer for vann og vind.
5. De eneste synlige minne som letekorpsene fant var svake spor av vegg-graffiti på avsidesliggende steder. Og det var først da det gikk opp for oss hvilke verdenshistoriske verdier som befant seg i det lille som var igjen av reklameplakatene på undergrunnsstasjonen, der vi hadde oppholdt oss den siste måneden, men det som ikke hadde mugnet bort i den overveldende fuktigheten der nede, hadde vi brukt som dopapir. På andre stasjoner var skadene totale.
6. Det som var igjen av reklameplakater på plattformene og i gangene på undergrunnsstasjonen ”23rd Street”: a) Venstre halvpart av en neglelakkreklame. Mørkerød fingernegl, 96 cm i lengde x 78 cm der den er bredest, første bokstaven i varemerket Dior, gullfarget “D”. b) ”Bokstavene ”E” og ”A” avbildet med pommes frites på en rød bunn. c) Øverste del av en mannshøy filmplakat: En rand av nattehimmel, og under sees så vidt begynnelsen av filmens tittel, det er bokstavene ”TH” håndskrevet med neongrønt. d) e), f), g), h), i), j), k), l), m), n), o), p), q), r), s), t), u), v), w), : Atskilte fragmenter av tekst og bilder, så små og spredte at det trengs utførlige analyser.
7. Den ene gruppen satte straks i gang med å konservere restene av plakatene.
8. Ekspedisjonens største oppdagelse inntil dags dato er en bygning i den østlige delen av byen. På avstand hadde den sett ut som et ”ny-brutalistisk” monster, 53 etasjer høy og kvadratisk på alle kanter (223 m x 223 m x 223 m ), men da vi kom nærmere så vi at det vi hadde trodd var vinduer og dører, var ujevnheter i bygningsmassen, der stålrammer med svart glass tidligere var satt inn for å skjule dette byggverkets virkelige materie. Ekstremværet hadde greid å smyge seg inn under rammene på alle sider av bygningen og hadde løsnet festene, spent stålet og glasset fra ytterveggene, slik at rammene til slutt ga etter og falt i biter av varierende størrelse ned på gatene langs sør -, øst - og vest-sidene. Ved denne ytre fasadens fall, viste det seg at bygningen ikke har noen verdens ting til felles med andre hus i byen: Det er en kjempemessig, kompakt klump uten vinduer og dører.
9. Bygningsmaterialet er 80 grams skrivepapir i US Letter format, det er 215,9 mm i bredden x 279,4 mm i høyden. Papirene er lagt oppå hverandre i 1000 siders stabler/kubber som så er ordnet på tradisjonell måte, på langs som en murstein, slik at de danner 223 m den brede veggen, og vi har ingen grunn til å tro annet enn at ”papirbunken” (for det kaller vi bygningen oss i mellom) strekker seg hel og udelt opp i 223 meters høyde.
10. Neste skritt var å grave seg inn i ”bunken”. Da kom det for en dag at hver side i den 1000 siders bygningskubben inneholdt opplysninger. Dette er kopierte dokumenter, data om de forsvunne bybeboeres atskilte saker, fra offentlige instanser og fra den private sfære, både hva gjelder deres privatliv (henvendelser angående skatten, telefonregninger o.s.v.) og kollektive interesser (kommunale møtereferater, de politiske partiers synspunkter, storbedrifters årsberetninger o.s.v.)
11. Til dags dato har vi bare funnet svart/hvite kopier, uten annet visuelt materiale enn brevhodene til de bedrifter og institusjoner som disse dokumentene stammer fra.
12. Et 80 grams papir er omtrent 0, 1 mm tykt. I en papirbunke som strekker seg fra gata og opp til den øverste kanten av bygningen er det derfor 2.230.000 sider. Vi kalte øyeblikkelig ut alle de DATA-ist forbundets reservelag som hadde en eller annen erfaring med konservering.
13. Arbeidet utvikler seg bra og vi gjør alt vi kan for å få hver kopi frem uskadd. På de to månedene som er gått siden oppdagelsen, har vi gravd en 2,8 m bred, 1,9 m høy og 1,3 m dyp ”grotte” inn i byggverket.
En betraktning rundt Gardar Eide Einarssons verk, utarbeidet på oppdrag fra Gunnar B. Kvaran for Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst (Dronningensgt. 4, Oslo, Norge. Post: Postboks 1158, 0107 Oslo, Norge. Tel: + 47 22936065 / Email: info@fearnleys.no), skrevet av Sjón i tidsrommet 24. juni 2009 til 3. mars 2010
Last ned teksten som pdf
|